Er vi foreldre eller pårørende?

Jeg føler for å lette litt på sløret, for jeg har tenkt mye på det jeg nå vil skrive om, fordi jeg selv er berørt av dette, og fordi jeg over lang tid har kommunisert med veldig mange andre foreldre, som også er berørt av det samme.

Det dette bunner i, er den ungdommen som faller utenfor. Det er tungt å være forelder og se sine egne barn falle utenfor i samfunnet, ikke fikser å gå på skole, eller slutter med fritidsaktiviteter, som har vært en glede for dette barnet, som idag er ungdom. Man blir sittende å gruble, og undres over hvor man har sviktet som forelder, uten at man klarer å finne gode svar på dette. Man ser at barna sakte men sikkert dropper ut av alt det vanlige i livet, og også det som er forventet av dem ellers, av et storsamfunn som vi idag lever i, uten at man klarer å finne noen fornuftige svar.

Man gjør det man kan for å få svar, man forsøker å prate med ungdommen etter beste evne, spørre om hva som er galt, om det er noe man kan gjøre? Man stiller opp der man blir spurt om å delta, man kjører, man henter, man møter i samtaler, ja man gjør alt som står i sin makt for å komme til bunns i problemstillingene.

Unnlatelse

For problemene er der enten man liker det eller ikke, og de kan fort eskalere. Ungdommene våre begynner kanskje å gå mer ut, unnlater å ta kontakt med oss, man sitter og undres over hvem, hva og hvorfor? Man kjenner på angsten, man kjører rundt og leter, man ringer rundt til det nettverket man har for å høre om noen vet noe…..men intet svar!

Man skjønner etter en stund, at andre foreldre og pårørende sliter med akkurat det samme problemer som deg. Tenåringene våre har forandret seg vesentlig, man klarer ikke lenger å kontrollere hvor de befinner seg, hva de gjør, og hvorfor de gjør det de gjør. Nettopp fordi ungdommene allerede er i en fase i livet der de ikke ønsker å dele alt med oss foreldre, naturligvis.

Telefoner begynner å kime fra skole, fra politi, fra barnevern, og fra andre foreldre som opplever akkurat det samme som deg. Politiet varsler at ungdommene er i miljøer som ingen foreldre ønsker at barna deres skal oppholde seg i.

Man blir involvert i en verden man tidligere har bedt høye makter om å slippe å måtte forholde seg til, det jeg vil betrakte som skrekkens miljø.

De unges premisser

Tiden går, ting blir dessverre ikke bedre, man får motvillig innsyn i ting man kanskje skulle ønske man ikke hadde innsyn i, til tider. Man blir etter hvert kjent med de nye «vennene» til våre ungdommer, og det viser seg jo støtt og stadig at disse ungdommene ofte er både sjarmerende, omsorgsfulle, og helt i starten av livene sine. Ungdommene har sikkert mange forskjellige grunner for å ha havnet på ytterkanten av samfunnet, og de havner svært ofte på feil side av loven, og faller ut av skole og lignende.

De blir gjerne gående å drifte rundt samtidig som de blir uglesett av storsamfunnet, og veldig få voksne tar seg bryet med å prate seriøst med dem, på deres premisser. Slik at de selv kan delta med oss voksne i samfunnet, på deres egne premisser. Slik kan de få lettet litt på trykket og fortelle oss litt av det de sliter aller mest med. Mange har begynt å ruse seg og det er rusen som tar styringen. De forteller videre at angsten slipper taket når de ruser seg, og at de derfor ikke føler seg så ubrukelige lenger.

Levende død

De forteller meg at de kjenner seg levende når de hengir seg til disse farlige stoffene, som florerer der ute, som også distribueres av kyniske og farlige bakmenn. Noe disse unge menneskene ikke alltid skjønner, og derfor enkelt blir ofre for, dessverre.

Politiet ser det som foregår, de står tross alt i det daglig. De gjør det de kan, har jeg inntrykk av, for å rydde opp i galskapen. Men de er så strengt underlagt juristene, så uansett hvor mye de måtte ønske det, så stopper paragrafene og retningslinjene dem.

Budsjetter skotter det også på. Politiet ønsker å kunne informere oss foreldre, selv om ungdommene har blitt myndige. Men paragrafen nekter dem å gjøre det.

De fleste unge som har passert atten år, bor i dag hjemme. De er ikke i posisjon til å klare seg selv, og faller de utenfor A4-ramma, ja så er det veldig vanskelig for oss foreldre å håndtere situasjonen, så lenge alle instanser stopper opp.

Paragrafer fremfor mennesker

Jeg spør meg selv ganske ofte: Har vi et samfunn hvor paragrafer er viktigere enn selve menneskeverdet? Dessverre ja, slik er vårt samfunn bygd opp idag.

Jeg har som tidligere nevnt her, snakket mye med disse ungdommene. Jeg har prøvd etter beste evne å ikke gjøre som så mange andre foreldre gjør, nemlig å stenge døra. Jeg har nemlig forsøk å lytte etter beste evne, gi råd, og å vise dem respekt så langt det lar seg gjøre. Og jeg blir oppriktig trist og lei meg når jeg ser og hører de fortelle om det sviket de føler på, det lave selvbilde de har, nettopp fordi de har falt utenfor. De gir videre utrykk for at de føler seg mislykket som mennesker, fordi de ikke har klart å skaffe seg en utdannelse, ikke klarer å få seg en jobb, eller ikke har inntekter nok til å forsørge seg selv.

Mange føler seg tilslutt veldig ensomme, selv om de har sine venner rundt seg. I en tung hverdag, ofte rusrelatert hverdag, og jeg undres derfor stadig, hvor er hjelpeapparatet som hører til å hjelpe dem?

Barnevernets egentlige formål

Mange av disse ungdommene vil folk flest hevde at kan få hjelp av for eksempel barnevernet. Vel, flere av de jeg har møtt, har vært under barnevernets omsorg. Ingen av dem har så langt ytret seg i retning av at de føler barnevernet har vært til noe hjelp.

De fleste insinuerer det motsatte, at de faktisk møtte og ble presentert for rusen der de var plassert av barnevernet, det var nemlig der de ble dratt inn i kriminaliteten, det var der klekkingen av den virkelige skjevheten i livene deres fikk sitt brutale utspring.

Noen av dem har hatt behov for barnevern pga mangel av familie og lignende, av ymse årsaker. Andre har igjen blitt berørt av barnevern av bagatellmessige årsaker, som helt sikkert også hadde kunnet blitt løst i hjemmet, med barnevernets velsignelse. Mange ungdommer erfarer at ting blir verre når barnevernet kommer inn i bildet. Det har altså ifølge ungdommene ikke lyktes barnevern å få til gode løsninger for dem det gjelder, noe som er bare utrolig trist.

De vellykkede barna

Noen av ungdommene har ikke vært under barnevern i det hele tatt, man kan kanskje si at de kommer fra «bedre foreldre». Men av en eller annen grunn så har de falt utenfor samfunnet likevel, de har ikke mestret livet der ute til tross, sikkert av forskjellige årsaker vi ikke kjenner til.

Jeg har snakket med foreldre, og de er like frustrerte som jeg selv har vært. De stiller opp, de er med i møter, de henter, og de frakter, de forsøker alt de kan. Noen foreldre har gode jobber, god økonomi, livet på stell, men dette skjer barna deres allikevel. Andre kommer fra litt fattige kår, men de mottar like mye omsorg og kjærlighet fra hjemmene deres likevel, så det er tydeligvis ikke det det skorter på.

Men fellesnevner for alle foreldre, er at når de søker etter hjelp, så møter de den samme motstand i systemene, som i utgangspunktet er satt for å hjelpe familiene.

Offentlighet og straff

Mange opplever å få avtaler med offentlige kontorer avlyst, for så å bli straffet for dette i ettertid, til tross for at det ikke var dem som avlyste avtalen. Da påstår plutselig det offentlige at de ikke hadde møtt til avtalen, som jo tross alt var avlyst av dem, og straffer dem på grunnlag av dette. Dette er bare et eksempel på hvordan enkelte ungdommer opplever møtet med «systemet».

Det er ikke uvanlig å se at disse ungdommene begynner med selvskading, nettopp fordi deres indre smerter er så store at de må skade seg selv for å slippe å kjenne på de indre smertene. Det er heller ikke uvanlig at barn kommer for å fortelle om andre barn, som til slutt har valgt å avslutte livene sine, fordi de ga opp.

Mediene tar fra tid til annen opp problemstillingene med forvaltningen, men det er alt for lite fokus på disse temaene generelt. De ungdommer som sliter, som ikke får hjelp av NAV, barnevern, psykiatri eller annet helsevern, de slipper ikke til. De får ikke noe ansikt utad, de blir rett og slett ikke sett.
De blir stort sett bare sett dersom politiet er involvert, da kan man kanskje se noen oppslag i aviser og lignende.

Spør de unge, de har selv svarene

Hvem spør nemlig disse ungdommene om hva de egentlig ønsker i livene sine?
Og hvem spør disse ungdommene om hva de føler de trenger, for å stable et så godt liv som overhode mulig på beina?

I løpet av de to siste ukene har jeg opplevd at en ungdom har avgått med døden, og en annen ungdom har forsøkt å avslutte eget liv. Det har vært hardt og brutalt å oppleve dette, for jeg kjenner disse unge sjelene så godt, de har vært mye her, over lang tid. Jeg har fått kjenne på den godheten de besitter, humøret de har når de er glade for en stund. Jeg har sett omsorgen disse ungdommene viser overfor hverandre, og jeg har snakket mye med dem. Om både det gode, og det vonde. De har spurt om hjelp fra det offentlige, ja jeg vil hevde at de har tigget om hjelp derfra, men det har de altså ikke fått.

Foreldrene og familiene er ikke de som har sviktet, men det har systemet gjort, fra topp til tå!

Et ansikt

Jeg velger derfor å skrive dette notatet, fordi jeg ønsker å gi dem et ansikt utad. Det fortjener de! De er unge mennesker, de har masse gode egenskaper som mennesker, de trenger bare litt drahjelp, for å få ting på plass.

Og jeg mener at vi alle har et ansvar for å vise samme respekt overfor disse ungdommene, som vi viser dem som også lykkes helt fra starten av.

Jeg vet at jeg skriver dette på vegne av mange andre foreldre også, fra mange forskjellige kommuner rundt om i landet, for de sitter med akkurat samme følelse som meg.

De kjenner også på håpløsheten, og en del sitter igjen med en ubeskrivelig stor sorg, kanskje over et barn de aldri mer får klemme, aldri mer får se, le med, gråte med, juble med, spise med, og alt det andre som følger med livene våre.

Jeg oppfordrer derfor dere alle til å bry dere litt mer, og ikke være fordømmende eller likegyldige, selv om et ungt menneske nødvendigvis ikke lykkes i alt her i livet.

Det kunne nemlig like gjerne vært din ungdom!

Monicha Nyhüüs Aas


Én kommentar

  1. BRA, at noen tør å ta opp et «Skambelagt/tabu tema» dette er livsviktig for noen og et stort samfunns problem i 2019,2020 etc
    Håper temaet for så mye oppmerksomhet at politiker’ne ikke lenger kan bortforklare/ rettferdiggjøre sin posisjon med halvferdige løsninger…. Dette er et tema ( psykatri, rusomsorg og Nav ) som blir tatt opp i alle anledninger uavhengig av status, oftere en noen gang.
    Her MÅ POLITIKERENE PRIORITERE RESURSER TIL LØSNINGER.
    Ps: Da snakker jeg ikke om økonomiske løsninger for de som sliter. Det hjelper nemlig ikke å lage en falsk fasade rundt de som sliter med psykatri,,,, det er behandling. Har pr dd ikke hørt om noen som sliter med tvangstanker har blitt kurert med materialisme ???
    Stå på videre 👍

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *